Sigtun - et hjem for oss, et hjem for deg ...

Her ligger gamle tekster

4. desember - Barbromess

En av legendene om henne forteller at hun var så pen, at hennes far stengte henne inne i et tårn; hun skulle få fred fra alle frierne som stadig vekk kom dit.

 

Tårnet hadde to glugger, og hun laget det tredje for å skape treenighet. På gulvet tegnet hun et kors.

 

Den hedenske faren visste ikke at hun var blitt kristen. Da han oppdaget hva hun hadde gjort, prøvde han å ta livet av datteren. På mirakuløst vis reddet hun livet, men det førte til at hennes far forrådte henne til myndighetene – og hun ble fengslet.

 

I fengselet ble hun torturert på det grusomste; torturistene brente henne med fakler, skar brystene av henne og lot henne springe naken gjennom byen. Men det kom en engel og reparerte hennes sår og svøpte henne inn i en hvit kjortel.

 

Hennes far ble gal av sinne og hugget hodet av henne – da slo et lyn straks ned og drepte ham. [2]

 

 

6. desember - Legender om Sankt Nikolas

Nikolas skal ha vært biskop på 300-tallet på et sted som het Myra i Lilleasia (nå Tyrkia). Akkurat det kan bekreftes historisk. Alt annet som fortelles om ham er eventyr. Han vokste opp i en meget velstående familie, men allerede som barn var han meget asketisk – diet sin amme bare på onsdager og fredager. Foreldrene døde mens han var liten (i en epidemi), og hans morbror tok seg av ham. Som onkelen valgte han å bli prest og senere altså biskop. Han er skytshelgen for sjømenn og sjøfart, handelsmenn, tyver [sic], barn, pantelånere og studenter (Wikipedia). Andre utvider repertoaret til også å gjelde diktere, advokater, parfymefabrikanter, sjauere og spritbrennere (Mytekalenderen).

 

Noen sjøfolk holdt på å forlise i et uvær utenfor Myra. I sin nød anropte de høyere makter, og straks var det hos dem en mann som hjalp til med seil og tauverk og stillet stormen. Velberget gikk de i kirken for å takke. Da så de biskopen og gjenkjente sin hjelper (Mytekalenderen).

En gang det var hungersnød, ankret noen skip med korn opp i havnen. Skipene tilhørte keiseren, og matrosen turde ikke å gi noe til de sultende. Men Nikolas lovet at det ville gå bra. Skipene ble tømt og sultkatastrofen avverget. Kornet rakk så det også ble til overs en del som åkrene kunne såes med, og enda kom sjømennene frem med full last(Mytekalenderen).

En annen legende fortelles fra en fryktelig hungersnød (den samme, en annen?), om en ond slakter som lokket tre små barn inn i huset sitt, hvorpå han drepte dem og la slaktene til speking i en tønne. Nikolas var i området for å ta seg av de nødstedte. Ikke bare oppdaget han hvilken ond gjerning slakteren hadde begått, men Nikolas klarte å vekke de tre bara opp fra de døde (Wikipedia).

Den best kjente og mest feirede beretningen er om en fattig mann som hadde tre døtre, men ikke hadde råd til å gi dem medgift. Dette medførte at de ville forbli ugift, og (antakelig, i mangel av annen mulighet for inntekt) at de ville endt opp som prostituerte. Nikolas fikk høre om den fattige familiens nød, og bestemt seg for å hjelpe dem. Men han var for beskjeden for å hjelpe dem i all offentlighet (eller han ønsket å skåne mannen fra fornedrelsen i å motta almisser), derfor dro han til huset i ly av nattemørket og kastet tre punger (én for hver datter) med gull inn gjennom vinduet til huset. I en versjon av historien kaster Nikolas inn én pung hver kveld, tre netter i trekk. I en annen kaster han én pung hvert år, hver gang kvelden før en av døtrene blir myndig (og gifteferdig). Uansett forteller legendene at faren tredje gang ligger på lur for å finne ut hvem som er velgjøreren. I en variant klarer han å komme ansikt til ansikt med helgenen, men Nikolas sier at det ikke er ham, men Gud han skal takke. I en annen (som gir litt gjenkjennbare «vibber») blir Nikolas klar over hva mannen har i sinne, og slipper den tredje pungen ned gjennom pipa i stedet. Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine og hengt dem til tørk over glørne, og gullmyntene havnet i strømpen (Wikipedia).

Folk i området tilba den romerske gudinnen Diana. Nikolas fikk hugd ned treet som var viet til henne, og hun bestemte seg for å hevne seg. Noen pilegrimer besøkte Nikolas. Til dem skjenket hun, forkledd som nonne, en kostbar, velluktende, forgiftet olje. De reisende ga da flasken til Nikolas, men han kastet den straks i havet, og vannet begynte å brenne (Mytekalenderen).

 

 

7. desember - Demeter og Kore

Demeter har som de andre gudinnene sin egen forhistorie. Hun ble dyrket på Kreta i tider lenge før antikken.

Sorgen grekerne minnes den 7. desember, er hentet fra denne fortellingen:

 

Demeter og Kore

Den unge jomfru Kore plukker blomster på markene. Hun begeistres over roder, krokuser, fioler, iriser og hyasinter og får øye på en bugnende gyllen tue av hundre blomster fra en og samme rot, narsissen, og strekker hendene ut for å plukke den. Da åpner jorden seg. Før hun forstår hva som skjer, blir hun dratt med makt ned mot jordens dyp. Hun sparker og blør, men holdes i et jerngrep. I en kort stund med munnen fri skriker hun ut sin dødsangst. Skriket drukner i jord. Men Kores stemme når likevel moren, slik mødre på underlig vis kan bli var sitt barns skjebne uten at barnet er i nærheten.

Gudinnen Demeter vet nå at datteren er i fare og legger i vei for å lete etter henne. Hun spør, men ingen vet og ingen har sett. Hun ser etter tegn, men forgjeves, lytter etter signaler, men det er tyst. Hun sender ut varselfugler, men de kommer ikke tilbake. De hun møter, vender ansiktene sine bort. I ni dager går hun med en fakkel i hver hånd og uten å innta føde i morgengryet den tiende dagen møter hun Hekate, gudinne for dunkle skikkelser og vokterske av veikryss. De to går sammen til Helios.

Helios, solen, som ser alt, forteller at det er selveste Zevs som har gitt piken som ektemake til sin bror Hades, som har tatt henne i sin vogn og ført henne ned til matt og tåke. Demeter vandrer nå tilbake til Olympen, til sin gudetrone av grønn malakitt ornamentert med byggkorn av gull og dekorert med hennes emblem, den røde valmuen. Der forteller hun at hun nå ikke lenger er som gudinne å regne.

At en gud forlater sin trone, er en utenkelighet. Demeter gjør det utenkelige. Hun reiser fra sine guddommelige plikter til jorden, tar skikkelse av en gammel kvinne og går sortkledd langs veiene. Barbent går hun mellom tistler, på strender og krokete stier og setter seg til slutt ved en brønn i utkanten av en by. Fire kongsdøtre hilser den gamle med respekt og ber henne med hjem til sitt slott. Demeter sier at hun gjerne vil stelle et lite barn. Slik blir hun pleierske for dronning Metaneiras nyfødte gutt.

Demeter holder ham til sitt bryst, ånder guddommelig pust på ham og gir ham ambrosia, gudenes føde. Han vokser seg vakker og klok. Hver natt holder hun ham på guders vis over åpen ild. En natt kommer dronningen og får se Demeter med barnet over flammene. Demeter vet at disse smertene er nødvendige, men mennesker ser ikke så langt. Dronning Metaneira skriker opp. Demeter gir henne barnet og sier: «Uvitende er dere mennesker, som kun vil leve smertefritt. Du har i din tankeløshet forårsaket en uopprettelig skade. Jeg ville ha gjort din sønn udødelig.»

Hun har nå tatt tilbake gudinneskikkelsen med lys kjole, duftende hud og ung kropp. Hun ber om at det blir reist et tempel for henne rett utenfor bymuren ved foten av fjellet. Så forsvinner hun. Barnet lengter etter henne. Hele natten ber foreldrene og søstrene i frykt. Om morgenen kalles landherrene sammen. Bygningsarbeidene begynner samme dag.

Fuglene flyr i sirkel rundt tempelet. Det ryktes at Demeter selv befinner seg der, men at hun blir usynlig for alle som kommer i nærheten.

Tørke, kulde og lusepest rammer avlingene. Regnet kommer for sent, med sønnavind som pisker opp brune, døde vekster. Solstråler bryter over golde marker. Iris, regnbuegudinnen, stiger ned til Demeters tempel med flagrende hår og fargesterkt halsbånd, setter sine øyne i den sørgende Demeter og sier: «Din datters far ber meg fortelle om uår for menneskeslekten. Ingenting spirer, og uskyldige lider. Han ber deg vise hensyn til de nødstedte og komme tilbake til Olympen.» Demeter svarer: «Om hele menneskeslekten forgår og gudeofrene opphører til evig tid sitter jeg her til Kore har vendt tilbake.»

Havguden Poseidon, mestersmeden Hefaistos og selveste Apollon kommer for å overtale Demeter, men hun forblir urokkelig.

På Olympen kaller Zevs på sin sønn Hermes og ber ham hente Demeters datter tilbake. Hermes med den gylne staven reiser til de dødes rike. Som Zevs’ sønn slipper han lett forbi hindrene. Hades er i sovekammeret. Hermes går inn til ham og sier: «Jeg kommer for å ta henne med meg. Min far har bestemt det.» Hades’ øyebryn reiser seg, og han sier til Kore, som nå heter Persefone og er dronning av dødsriket, at hun er fri til å reise. Han vil ikke holde henne der mot hennes vilje, men han håper hun kommer tilbake av seg selv.

Ved synet av datteren, springer Demeter opp og trykker henne inntil seg. «Har du spist eller drukket noe der nede, mitt barn?» «Ingenting,» forsikrer datteren, «bare nå før vi reiste var gartneren så vennlig å skjenke meg syv honningsøte frø av et granateple, ellers ingenting». Demeter stivnet i sin omfavnelse. Kore var ved dette måltidet bundet til å skjøtte sine plikter som dronning av underverdenen en tredjedel av året til evig tid. Men Kornmoren ga nå likevel etter og gikk tilbake til sin trone.

Det ble ny vår. Demeter dekket markene med blader og blomster. Så innviet hun folket i Eleusis i kunsten å utføre de hellige ritene for at jorden fortsatt skal bære frukter. Ingen vet hva hun sa til sine tilbedere, for det skal aldri bli avslørt eller hørt og ikke engang bli talt høyt. Men velsignet var de menneskene på jorden som først fikk vite noe om slike ting. De som ikke vet, lever i skyggenes rike.

 

Det vi vet, er at Demeterdyrkerne i Eleusis renset seg hver høst ved fullmåne, fastet og badet. Med fakler agerte de at de deltok i Demeters sorg. Neste natt samlet de seg i mysteriehallen, der de ventet i stillhet. Der fikk de innblikk i «den andre verden» heter det. Hva de så eller opplevde, er en historisk hemmelighet.

 

 

8. desember - Marias unnfangelse

Hvordan oppstod festdagen for Marias ubesmittede unnfangelse?

For det første: Den katolske kirke minnes Marias fødsel 8. september. Det henger sammen med Maria Fødselskirke som ble bygget i Jerusalem på 400-tallet, akkurat der hennes foreldres hus hadde stått. Kirken ble vigslet 8. september. Dette ble forvekslet med at hun var født den dagen, og dermed regnet man seg fram til at unnfangelsen hadde skjedd på dagens dato.

Fullt så greit er det ikke å regne seg fram til at hun ble unnfanget på guddommelig vis. Selve ideen er gammel. Festdagen spredte seg på kontinentet på 1100-tallet, men var fortsatt omstridt. Fransiskaneren Scotus fremholdt at Gud, som lever i evigheten og vet alt på forhånd, på forhånd kunne befri Maria fra arvesyndens plett. Dermed er også Maria frelst gjennom Kristi offerdød, og prinsippet om den universelle frelsen reddet. Men det tar tid før såpass spesiell teologi slår igjennom. Først på 1400-tallet ble festen obligatorisk for kirken. I 1476 ble Det sixtinske kapell viet til Marias unnfangelse. I 1708 ble dagen obligatorisk høytid. Men på denne tiden var ikke kirken lenger alene om å prege meningene; fornuftstenkningen stod sterkt, og motstanden var deretter.

Da trådte Maria fram i et syn for en fattig bondejente i Bordeaux. Kortversjonen: Maria viste seg for henne første gang ved at hun ble vekket av et hvitkledd, lysende barn, som tok henne med ned i kapellet i klosteret hun bodde i da. Der var jomfru Maria hos henne i to timer, advarte henne om kommende katastrofer og fortalte at hun måtte påta seg en vanskelig oppgave. Litt senere åpenbarte Maria seg igjen, som i et bilde. Hun stod på en jordklode med en slange under foten. Lys strømmet fra hennes hender, og rundt henne var bønnen «O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg». Piken betrodde seg til en prest, synet nådde erkebiskopen av Paris, som satte ned et tribunal for å undersøke visjonens ekthet, og synene ble erklært autentiske i 1836. Foruten bønnen om med formuleringen «unnfanget uten synd» inneholdt budskapene noen forutsigelser, blant annet at erkebiskopen av Paris skulle bli brutalt drept, hvilket han ble mange år senere. I 1854 ble dogmet om Marias guddommelige unnfangelse erklært av pave Pius 9. «Maria Guds mor er selv født av en jomfru», sa han, og året etter ble festens navn omgjort til Conceptio Beatae Mariae Virginis.

Det var mye og hard motstand, også innenfor kirken; kunne man holde på med slik overtro i det nittende århundre? Mange vaklet, det trengtes flere undre, og de kom.. [1]

Men nå får det være nok her.

Men dogmet om Marias uplettede unnfangelse er fortsatt viktig for mange innenfor den katolske kirke og er sentralt i Mariabønnene og Mariadyrkelsen. Det kan høres sært ut for oss, kanskje like sært som Demeterdyrkingen. Men det er altså sannhet for medmennesker og derfor greit å kjenne litt til.

 

 

10. desember - Trærnes mytologi

Yggdrasil

Yggdrasil (av norrønt yggr, «skrekkelig», og drasill, «hest») er navnet på verdenstreet i norrøn mytologi, en ask med grener som rekker ut over hele verden og opp over himmelen. Yggdrasil skildres i den norrøne litteraturen i Voluspå,Grimnesmål og i Snorres Gylvaginning.

Yggdrasil-asken bæres av tre lange røtter. Disse går gjennom tre forskjellige verdener, og ved hver rot ligger en brønn. Den ene roten er hos æsene. Her ligger brønnen Urdarbrunn, hvor nornene holder til, og hvor æsene daglig holder ting. Den andre roten er hos rimtussene. Her ligger Mimesbrunn, som er kilde til vett og visdom, og som eies av den kloke Mime. Den tredje roten er i Nivlheim, og her ligger brønnen Kvergjelme. I Kvergjelme ligger en mengde ormer, anført av den fryktelige Nidhogg, og gnager på roten. De truer slik med å ødelegge treet.

En rekke forskjellige skapninger holder til i grenene til Yggdrasil: fire hjorter beiter i trekronen, disse heter Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro. Det sitter en ørn – Vidofnir – i toppen av treet, og mellom øynene på den sitter hauken Vêrfolne. Ekornet Ratatosk løper opp og ned stammen og bærer sladder og vondord mellom ørnen Vidofnir og ormen Nidhogg.

 

Juletre

Å ta inn grønne vekster som kristtorn og gran- eller furukvister i julehøytiden, er gammel tradisjon i Norge. Opprinnelsen er uklar, det finnes teorier både om at det har vært et dekorativt element, eller hatt en funksjon, som å undertrykke vinterens makt eller beskytte seg mot overnaturlige krefter. Juletreet er ingen direkte videreføring av disse pynteskikkene.

Skikken med å pynte juletrær utendørs eller i offentlige lokaler, er kjent fra Sør-Tyskland, Sveits og Riga (som var en tysk hansaby) fra 1500-tallet. I begynnelsen var det håndverker- og kjøpmannslaug som pyntet trær med epler og søtsaker. Medlemmenes barn fikk høste treet trettende dag jul. Skikken spredte seg til private hjem, dette ser ut til å ha oppstått i Sør-Vesttyskland, og er nært knyttet til protestantismens framvekst. Fra Strasbourg finnes en skriftlig kilde om juletrær i hjemmene datert 1605. Den første kilden man kjenner som beskriver bruk av levende lys på juletreet er fra Leipzig i 1632, skrevet ned av en såret svensk offiser som tilbrakte julen i et privat hjem.

I løpet av 1700-tallet ble juletrær et alminnelig innslag i julefeiringen hos tysk adel og borgerskap. Johann Wolfgang von Goethes roman Den unge Werthers lidelser fra 1774 fikk stor betydning for kjennskapen og utbredelsen av juletreet både i bredere lag av befolkningen i Tyskland og i andre land i Europa. Goethe skildrer juletreet slik det stort sett kjennes idag. «Han talte om, hvor glade de Smaa vilde blive, og om de Tider, da Døren, der blev uventet aabnet, og Tilsynekomsten af et pyntet Træ med Vokslys, Sukkergodt og Æbler bragte en i paradisisk Henrykkelse» (dansk oversettelse). I katolske deler av Europa ble juletreet lenge betraktet som en protestantisk skikk, men også protestantiske prester var lenge motstandere av juletreet.

 

Juletreet i Skandinavia

Det ser ut til at juletreskikken i Skandinavia kom først til Sverige. På Stora Sundby gård i Södermanland ble det pyntet juletre så tidlig som i 1741. I et bevart brev fra grevinne Christina Wrede-Sparre står det at man la julegaver rundt en gran pyntet med epler, safranskringler og lys.

I Danmark er den eldste kjente opplysningen om juletre at Wilhelmine Holstein på godset Holsteinborg på Syd-Sjælland julen 1808 pyntet et juletre med lys for å glede sin lille datter.

Det første kilden om juletreet som er funnet i Norge, er fra 1822. Fengselsdirektør Richard Petersen fortalte at juletreet var en tysk skikk, som ble innført til Oslo av en frøken Weinschenck i hans barndom:Træet var stort, ved Foden af samme stod to Kjelker og paa hver Kjelke en liden ladt Metalkanon, som blev afskudt, idet vi Børn kom ind. Den Idee fandt vi ikke saa morsom, da det skvat i os, hver Gang Kanonerne ble afskudte, og det blev de i Løbet af hele Aftenen. I Toppen stod en Linedanser. […] Blandt Juletræets Gaver var ogsaa en bevægelig Træslange.

Johan Sebastian Welhaven nevnte juletreet i et dikt fra 1836, Henrik Wergeland i ”Vintersang” i 1840. To andre kjente juletrebeskrivelser fra juletreets barndom i Norge finnes i et brev fra Jørgen Moe, som feiret jul med juletre på Nes jernverk i 1843, og i prestefruen Gustava Kiellands erindringer fra Lyngdal fra årene 1837-1854.

I 1850- og 60-årene var juletreet kjent i byene og hos enkelte familier på landet. Skikken spredte seg gjerne fra embetsfamilier, i særlig grad prester, så videre til lærere, handelsmenn – og til slutt hos det brede lag av folket. Juletreet ble avbildet i blader og bøker fra 1850 og framover. Juletrefester i skolen fikk stor betydning for spredningen av juletreet fra 1880-årene og i tiårene framover i enkelte deler av landet, andre steder var det juletrær i private hjem før skolen på stedet begynte å arrangere juletrefester. Det var først godt utpå 1900-tallet at juletreet var i allmenn bruk over hele landet, til noen isolerte steder kom det ikke før i 1930.

Enkelte steder møtte skikken kraftig motstand av religiøse grunner. I Nord-Norge så for eksempel læstadianerne på juletreet som stor synd. Også på Sør-Vestlandet ble det av enkelte sett på som gudsbespottelse å synge salmer rundt et pyntet tre. Andre steder var man i begynnelsen skeptisk til å ta i bruk ”byskikker”.

Det første offentlige utendørsjuletreet i Norge ble reist på Universitetsplassen i Oslo i 1919 av Frelsesarmeen.

 

Juletreet som kristent symbol

Da juletreet ble introdusert i kongeriket Danmark-Norge på 1800-tallet, var det som et bibelsk symbol. Det symboliserte livets tre i paradisets hage. I følge den bibelske fortelling i 1. Mos 3 ble adgangen til livets tre stengt pga. Adams fall, og mennesket ble vist ut av paradisets hage. Men gjennom frelserens fødsel, som den kristne jul feires som, er adgangen på nytt åpnet til livets tre. Derfor er dette et meningsfylt symbol i den kristne julefeiringen.

Dette symbolet kommer fram i flere julesalmer. Bernhard Severin Ingemann lar det komme fram i sin oversettelse «Glade jul» fra 1850, der det synges om englene: «Hit de flyver med paradisgrønt».

 

 

11. desember - Halleluja-dagen

Halleluja er en språklig interjeksjon, et religiøst ladet gledesrop.

 

Opphavet er hebraisk (הַלְּלוּיָהּ) – av הַלְּלוּ (lovpris) og יָהּ (Jah) – altså «lovpris Jah». Og det kan man tenke er en forsiktig skrivemåte av han, hvis navn aldri må nevnes: Jahve (og ikke Voldemort!).

 

Ordet er ofte brukt av både jøder og kristne.

I Den katolske kirke brukes ordet i forbindelse med lesningen av Evangeliet under Ordets liturgi, ved at lesningen forutgås av et trefoldig halleluja og et hallelujavers. I fastetiden bruker man ikke ordet halleluja, da det er et gledesrop som ikke passer for denne tiden. Ved påskevigilien tas det igjen i bruk, gjerne i en spesielt høytidelig form.

 

Også i Den norske kirke er det nå innført Hallelujavers i den nye liturgien (2012) før og etter evangelielesningen.

 

Ordet halleluja brukes av noen svært ofte, nesten som et hurra-rop eller et yeah!, av andre sjelden eller aldri; det oppleves unaturlig. Det brukes selvsagt i salmer og hymner, men også i moderne populærmusikk, så helt unaturlig er ikke ordet i moderne språk heller.

 

12. desember - Julestjernen

Julestjernen stammer fra Mexico, der den ble dyrket av aztekerne, som mente saften fra den var febernedsettende. I dag selges det årlig seks millioner julestjerne i Norge; ingen andre blomster kan konkurrere.

Cuelaxochitl, som den opprinnelig het, vokste i Mellom-Amerika lenge før Kristus. Den første av USA’s ambassadører i Mexico, hobbybotanikeren Joel Roberts Poinsett, tok den med seg til South Carolina i 1825 og kalte den Poinsetta etter seg selv(!). En eller annen norsk folkeopplyser har tydeligvis bommet på dette årstallet med 103 år, noe som igjen er blitt gjengitt ukritisk. I avisartikler, pressemeldinger og til og med i informasjonsbrosjyrer fra opplysningskontorer står det ikke 1825, men 1928, noe som er umulig, siden Poinsetta døde 12. desember 1851. Det var slik denne dagen ble julestjernedagen i USA. 50 år senere, i 1901, tok tyskeren Albert Ecke planten med seg til Hollywood og dyrket den der i kolossalt omfang. Ecke begynte samtidig med en foredlingsprosess. Blomsten var da fremdeles en lang stilk med en rød stjerne i toppen. Planten ble så videreutviklet av mange forskjellige personer, blant andre Tormod Hegg fra Lier, som fikk til en plante som lett satte sideskudd. [Mytekalenderen]

Man tar best vare på julestjernen ved å ikke vanne den for mye, men holde jorden fuktig.

 

Her følger en av legendene om Lucia:

 

13. desember - Luciadagen

Lucia ble født i Syrakus av rike foreldre og ble oppdratt av moren. Som barn avla hun et evig kyskhetsløfte og forpliktet seg samtidig til å gi alt sitt jordiske gods til fattigomsorg. Men hun fortalte ingen om dette, heller ikke moren, som da Lucia ble vakker og gifteferdig, lovet henne bort til en fornem hedning. Jenta klarte etter anstrengelser å få utsatt forlovelsen mens hun ba til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet.

Moren ble sykere etter lenge å ha lidd av blødninger. Lucia tok henne med til pilegrimsmålet Catánia, bare åtte mil hjemmefra, til den hellige Agathes grav. Agathe var en jomfruhelgen fra Sicilia, drept femti år tidligere: Da stattholderen skjønte at han likevel ikke kunne få henne, sørget han for at hun ble torturert til hun døde. Vulkanen Etna fikk da et utbrudd, noen holdt Agathes silkeslør mot lavastrømmen, som da stanset.

Den hellige Agathe sa nå til Lucia i en drøm: «Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du like godt selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!» Moren ble frisk og takket ved å gi datteren som belønning lov til å leve ugift.

Men før dette hadde jo moren lovet henne bort, og brudgommen kjente seg krenket og anga henne som kristen. Det skal ha skjedd i året 303, da keiser Diokletians kristenforfølgelse var på sitt verste. Lucia ble fengslet og torturert, men tok alt med verdighet og ro. Da ble hun dømt til å sendes til et bordell som straff. Der skulle hennes kyskhet gå tapt, og Den hellige ånd, som hun hele tiden hevdet var hos henne, skulle vike fra henne. Hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, men tusen mann og atskillige okser klarte ikke å rikke henne. Stattholderen prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget. Det ble helt kokende olje over henne, men hun kom fra det uskadd. Stattholderen fikk bødlene til å stikke et sverd i halsen på henne, men likevel levde hun så lenge at en prest rakk å gi henne sakramentet. Før hun døde, forutsa hun at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt. [1]

Luciafeiringen er like sterk i en del protestantiske, som i katolske land. Grunnen til det er sannsynligvis at Lucianatten var den lengste natten i året helt fram til kalenderreformen på 1700-tallet. Det var den natten onde krefter var frie. I folketroen i vårt land herjet Lussi denne natten, en heks eller underjordisk demon. Henne skriver vi sannsynligvis mer om den 13. desember i 2013…

 

 

14. desember - Sioux-legenden om fløyten

For mange slekter siden hadde menneskene skilpaddeskalltrommer og oksehornlurer, men ikke fløyter.

Da gikk en ung mann ut på jakt for å skaffe mat til familien sin. Han fant sporene etter en elg og fulgte dem, men klarte aldri å drepe elgen. Om natten kom han inn i en fremmed skog. Han la seg ned ved en elv for å hvile og vente på morgengryet, men fikk ikke sove på grunn av lydene fra nattens dyr og fra vindene. Med ett hørte han noe intet menneske til da hadde hørt. Det var som om det tilhørte åndenes verden, og den unge mannen ble redd. Men lyden lignet også en sorgtung sang full av kjærlighet og lengsel etter noe bedre. Etter hvert som han lyttet, fløt han bort i søvn.

Han drømte at det var hakkespetten som sang den nye sangen, og fuglen stanset og sa:

-Følg meg, så skal jeg stanse deg.

Mannen våknet, og så nå en virkelig hakkespett i et tre. Fuglen ropte:

- Kom igjen!

Jegeren fulgte. Nå hørte han lyden fra drømmen, og hakkespetten ledet ham i retning av lyden, landet i et sedertre og begynte å hakke. Det kom et vindblaff, og der var lyden igjen. Den unge mannen forstod nå at den kom fra den tørre grenen fuglen satt på, og at lyden ble laget av vinden som trakk gjennom den hule grenen og hullene hakkespetten laget. Jegeren brakk av grenen, takket hakkespetten for gaven og dro tilbake til landsbyen. Han kom hjem uten kjøtt, men lykkelig for musikken.

I landsbyen ville ikke sedertregrenen gi fra seg lyd. Den natten drømte mannen om hakkespetten igjen. Nå viste fuglen ham hvordan han skulle lage ne fløytesom virket. Han fulgte nøye med. Idet han våknet, gikk han til skogen like ved og gjorde akkurat slik han husket fra drømmen; skar av en gren i riktig lengde, hulte den ut med et buebor, skar ut enden slik at den lignet et fuglehode og malte den rød. Da han var ferdig, fingret han på hullene slik fuglen hadde gjort i drømmen, og fikk frem en lyd som den han hadde hørt i skogen om natten; den som lød om den kom fra åndenes verden. Lyden forplantet seg til hele landsbyen. Folk lyttet og undret seg.

På den tiden levde der en vakker og stolt høvdingdatter. Ingen ung mann var bra nok for henne. Alle som hadde fridd, var blitt sendt bort. Nå ville den unge jegeren prøve, men hvordan skulle han fri? Da kom han på at han ville prøve med fløyten.

Fra tipien sin hørte hun lyden av den forunderlige, nye musikken. Hun ble nysgjerrig, men var så stolt at hun likevel ikke ville gå og se hvor den kom fra. Men føttene hennes ville gå. Hun forsøkte å stanse dem, men da ville også armene og hodet hennes gå. Hun reiste seg, gikk ut av tipien og i møte med ham som spilte. «Unge mann», sa hun da, «jeg er for alltid din». Så ba hun ham gå til sin far og be ham sende en gave til hennes far, og sa at uansett hvor liten gaven var, ville den bli godtatt.

Fedrene gjorde som barna ville, og høvdingdatteren ble jegerens kone. De andre mennene hadde fulgt med i hvordan han hadde skåret ut fløyten og vunnet høvdingens datter. Dermed begynte de å skjære ut sine egne. Skikken spredte seg til andre stammer, og slik kom fløyten til menneskene, og slik gikk de unge pikenes føtter mange ganger dit pikene selv ikke hadde tenkt seg. [1]

 

 

16. desember - Las Posadas

Fra kalenderteksten (det er alltid et dårlig tegn når noen begynner å sitere seg selv):

«Las Posadas er et ritual for å minnes den hellige families reise til Betlehem. I evangeliet etter Lukas står det: «Og mens de var der (Betlehem), kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.» I eldre utgaver står det: «… ikke plass … i herberget.» Posada betyr herberge.

Denne meksikanske festen spores tilbake til Ignatius Loyola, grunnleggeren av Jesuitterordenen. Han foreslo bønner som skulle fremsies ni dager i strekk før julaften, og altså begynne i dag. Senere ble bønnene satt sammen til et pedagogisk julespill, som spanske misjonærer brukte til å spre budskapet blant Mexicos urbefolkning. De samme ni dagene hadde befolkningen tidligere feiret den aztekiske solguden Huitzilopochtils fødsel.»

Litt mer:

Behovet for å fylle de ni dagene med feiring av solguden med noe annet, var stort. Man fikk derfor spesialtillatelse av paven til en ekstra kirkefest. Men begrunnelsen måtte være teologisk: Den var bl a at de ni dagene stod for de ni månedene i Marias svangerskap.

Markeringen begynte som et høytidelig spill inne i kirkene, men tok fort farge av sosialt liv og utagerende glede og ble bragt ut på gatene og etter hvert inn i hjemmene.

Posadaen begynner i dag med en prosesjon som starter så snart det blir mørkt. Den ledes av et barn kledd som en engel, fulgt av to andre barn som bærer bilder av Josef og Maria på en båre pyntet med kvister. Så følger resten av barna, deretter de voksne og til slutt musikerne. Alle bærer blomsterkranser i sterke farger. Etter nærmere avtale deler prosesjonen seg i to grupper; de hellige pilegrimene i den ene og vertshusholderne i den andre, og går til et utvalgt hus. Pilegrimene stiller seg opp bak engelen og den hellige familien og går gjennom huset til en låst dør. Bak den har vertshusholderne stilt seg opp. Pilegrimene banker på døren og synger en sang der de ber om husrom. Et kor på den andre siden spør: «Hvem banker på så sent?» Pilegrimene svarer: «I himmelens navn ber vi om losji, min kjære kone kan ikke reise lenger, hun er sliten.» Vertshusholderkoret synger tilbake: «Dette er ikke et herberge. Gå deres vei!» Pilegrimene forklarer at Maria snart skal føde. Endelig gir pensjonateierne etter: «Kom, hellige pilegrimer, inn i vår ringe bolig og våre hjerter. Denne natten er en gledens natt, for under vårt tak gir vi lys til Guds Mor.» Alle går inn og kneler i bønn, og deretter går de ut igjen til fyrverkeri og moro, mat og drikke. I åtte kvelder gjentar dette seg. Den niende, julekvelden, blir et bilde av Jesusbarnet båret inn og lagt i en krybbe eller noen ganger satt opp ute på et jorde. [Mytekalenderen]

 

17. desember - Jesus vekker Lasarus opp fra de døde

En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.

Da han hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. Deretter sa han til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.» «Rabbi, jødene prøvde nettopp å steine deg, og nå drar du dit igjen?» sa disiplene. Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg.»

Da han hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus hadde talt om hans død, men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut: «Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la oss gå til ham.» Tomas, han som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene: «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham.»

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»

Evangeliet etter Johannes, kapitel 11

 

20.12 - Mer om Saturnalia

Noen har lest gamle regnskaper og funnet at to menige romerske soldater I Egypt avsto en sum tilsvarende en måneds levekostnader til legionens felles saturnaliafest der. I Roma var festen den mest storslåtte og utagerende (?!) av alle romerske feiringer. Det sier ikke lite. Templene ble åpnet for alle, også fattige og hjemløse. Høy og lav møttes på like premisser.

Herodot forteller om livet før Saturn ble bastet og bundet: Gullalderen. Livet var da uten bekymring, strev og alderdom. Jorden bar av seg selv rikelig med grøde. Menneskene var guders like, og denne kvaliteten beholdt de også etter sin død, som skytsånder. De manglet aldri noe. I alle gullalderskildringer er urtiden en lykkelig tid. Man lever i fred, kjærlighet og uskyld. Det er evig vår.

Dette var altså Saturns tid, og når guden ble feiret, feiret man samtidig den gylne fortiden. Da Jupiter kom med sølvalderen, ble det flere årstider. Dermed måtte menneskene bygge seg boliger og dyrke åkeren, kulturlivet tok til og det gikk nedover med alt. (Dette er ikke hentet fra en kronikk i Aftenposten i forrige uke, men fra Herodots «Verk og dager». ) Den siste slekten, jernalderen, er lastefull, usann og uærlig. Ikke noen er trygg. Ikke noe er hellig. «Tidene har forandret seg til det verre,» sa man i Rom, og dette har vi også arvet.

I vår tid har vi flere varianter av gullalderen. Det kristne paradiset er én. En annen er myten om Atlantis, det forhistoriske riket der alt var fullkomment til grådigheten tok overhånd, noe som førte til katastrofe. Aller mest kommer forestillingene om gullalderen inn i den besynderlige, men svært utbredte ideen om at alt var mye bedre før.

 

Enda litt mer Saturn-feiring

Saturn blir løst fra sine lenker en ukes tid. Siden året og himmellegemene skifter kurs, kan alle igjen leve i verdens uskyldige urtilstand. Dette er feiringen av selve eksistensens glede, det er vinterfestens innhold: Å jul, med din glede.

Dadler plommer, nøtter, fiken, kjeks, epler og pærer ble servert folket, og kaker i menneskeskikkelse. Bare kokker og konditorer skulle arbeide. Ingen skulle være sure eller gjøre opp regnskap, telle sitt sølv eller sine klær, eller ta del i idrett eller holde foredrag. Unntaket var taler og vitser, hvis det kunne garanteres at de ble morsomme. Spøk skulle begrenses til en form som ikke var sårende.

 

21.12 - Litt mer om Tomasevangeliet

I desember 1945 drar tre brødre fra Øvre Egypt til Jabal-fjellet for å finne gjødseljord. Der graver de fram en rød leirkrukke, knuser den og finner tretten papyrusbøker i lærinnbinding og gir dem til sin mor, slik at hun kan bruke dem å tenne opp med. Tilfeldigvis får en historielærer se funnet. Rundt 1980 blir disse skriftene i sin helhet kjent for allmenheten. Blant dem er en koptisk kopi av Tomasevangeliet.

Det består av Jesusutsagn uten fortellingsrammer. Her er ingen død og oppstandelse, ingen lidelseshistorie, mirakelberetninger eller referanser til Jesus som Messias eller Guds sønn. Det legges vekt på innsikt. Det oppfordres til å bryte med Alt som hindrer i å følge Jesus og nå fram til erkjennelse.

Litt fra evangeliet:

Jesus sa: den som leter, skal ikke slutte å lete før han har funnet; og når han finner, skal han bli rystet; og når han er blitt rystet, skal han undre seg, og han skal herske over altet.

Jesus sa: Om de som leder dere, sier: Se, riket er i himmelen, så vil himmelens fugler komme før dere. Om de sier: Riket er i havet, så vil fiskene komme før dere. Men riket er inne i dere, og det er utenfor dere. Når dere erkjenner dere selv, skal dere selv bli erkjent. Da skal dere innse at dere er den levende fars sønner. Men om dere ikke erkjenner dere selv, da lever dere i fattigdom, og dere er i fattigdommen.

Jesus sa: Kjenn det som er foran deg; da skal det som er skjult, åpenbares for deg.

 

22.12 - Litt mer om glede (og feil)!

Snakk om flause! Ja, vi har den lengste natten bak oss, men temaet mørke passet vel en smule bedre i går…

I året 2012 snudde solen 21. desember kl 12.12. Jorda har vært på sitt aller mørkeste. Det er på tide med lysfest, og den nærmer seg nå!

Sitatet passer godt inn i forberedelsene til en lysfest, og han som sa det, gjorde stor kunst av hvordan ta vare på lyset i det dypeste mørke. Hvordan bevare gleden og leken når man er jødisk fange i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig? La vita è bella står som symbol på det skaperen av den sa: Den som kysser gleden, skal alltid leve i soloppgangen. Også når det er stummende mørkt. For soloppgangen kan skapes i overført betydning på innsiden. Og når man er en liten gutt og har lekt seg gjennom alt det forferdelige og fortsatt tror på leken, ja da har man vunnet når de amerikanske tanksene kommer rullende inn i leiren og man fortsatt har klart å sitte stille på gjemmestedet. Selv om far ble skutt.

 

Santa Claus

Krampus

For at vi skal bevare det litt groteske kommer her en link til mer informasjon om Slemme barns besøksvenn: Krampus.

 

http://www.levendehistorie.no/levende/forsidearkiv/julenissens_fryktelige_foelgesvenn

 

Santa Claus

Navnet skal komme fra den hollandske/flamske forvanskningen Zinterklaas, som er via omveier hentet fra latin - den hellige Nikolas. Han har en bok med alle barn oppskrevet, og har med seg sin hjelper Zwarte Piet (Svartepetter!) som tar seg av de barna som ikke har vært snille.

 

Sorg og glede

«Uvitende er dere mennesker, som kun vil leve smertefritt. Du har i din tankeløshet forårsaket en uopprettelig skade. Jeg ville ha gjort din sønn udødelig.»

 

Mer om Demeter her: http://no.wikipedia.org/wiki/Demeter

 

Halleluja - Men ikke G.Fr. ...

I've heard there was a secret chord

That David played, and it pleased the Lord

But you don't really care for music, do you?

It goes like this

The fourth, the fifth

The minor fall, the major lift

The baffled king composing Hallelujah

Hallelujah, Hallelujah

Hallelujah, Hallelujah

 

Leonard Cohen

 

Mr. Poinsett - ikke så diplomatisk

Det planten ikke sladrer om, er at den godeste ambassadør var såpass politisk aktiv i Mexico at han ble erklært uønsket i landet, og måtte reise hjem i unåde. Men flink med blomster, det var han.... (Kilde Robert Fulghum: It WasOn Fire When I lay Down On It)

 

Sankta Lucia

Natta går tunge steg

kring hus og låve.

Sola ho gjekk sin veg,

jorda må sove.

Brått her i stova vår,

lys over mørket rår.

Sankta Lucia,

Sankta Lucia.

 

Natta var stor og tom.

Høyr kor det brusar

i alle stille rom,

venger som susar.

Sjå, innom døra står

kvitkledd med lys i hår.

Sankta Lucia,

Sankta Lucia.

 

Mørket skal rømme snart

frå våre dalar.

Høyr slik eit underbart

ord som ho talar.

Då skal ein dag på ny

stige or morgonsky.

Sankta Lucia,

Sankta Lucia.

 

 

Tekst: Ingvar Moe

 

The Pipes Are Calling...

Nei, det er ikke en fløyte han holder.

Fredspipe er en langskaftet tobakkspipe som ble brukt ved spesielle anledninger av flere nordamerikanske indianerstammer. Den ble gjerne kalt calumet, som er en normannisk-fransk form for fr. chalumet (jfr. lat. calamus, dvs. siv, rør (rørfløyte)).

Calumeten var den viktigste seremonielle gjenstand over store deler av indiansk Nord-Amerika både før og etter europeernes ankomst. Fredspipen ble ansett som hellig, og ble ofte oppbevart i en egen medicine bundle. Dette var en bylt eller pakke med magiske urter og seremonielt utstyr, som noen ganger ble plassert i et eget hus (wigwam) eller tipi hos slettelandsindianerne.

 

Fredspipen bestod gjerne av et langt skaft av sivrør eller tre (50–70 cm) og et pipehode av rød pimpestein (catlinitt eller rød leirstein). Ørnefjær eller kvinnehår utgjorde dekorasjonen. I pipen røkte man tobakk blandet med pilebark eller sumak-blader, og den ble høytidelig frembudt til gjester man ville hedre. Å avslå en slik gest ble betraktet som den største fornærmelse.

 

Fredspipen hadde en diplomatisk funksjon sammen med wampum-beltet, og ble brukt ved alle høytidelige anledninger når allianser skulle inngås og kontrakter bekreftes. Å bryte en pakt inngått under fredspipens velsignelse ville nedkalle gudenes forbannelse. Nettopp denne bruk av pipen, som seremoniell forsegling av kontrakter og særlig fredsavtaler, har gitt fredspipen dens populære navn. Betydningen av fredspipen i indianernes forestillingsverden og politiske relasjoner avspeiles i det faktum at bruddene der man fant den røde leirsteinen til pipehodene, var fredlyste.

 

Fredspipen må ikke forveksles med de mange forskjellige tobakkspipene som også ble anvendt av nordamerikanske indianere; bl.a. ble kombinerte tomahawk-pipehoder av metall populære etter europeernes ankomst.

 

COPYRIGHT © 2012 | ALL RIGHTS RESERVED

PRIVACY STATEMENT | TERMS & CONDITIONS